Islendingsagaene

Islendingesagaene er episke fortellinger og levde på folkemunne mellom 870-1030. De ble ikke skrevet ned før 12-1300 tallet. Forfatterene av Sagaene er ukjente, og tekstene kan ses på som historier eller diktning. I innledningen blir man kjent med handlingen, når og hvor den finner sted. Man blir også kjent med personene, og deres slekt. Så bygger det seg opp til et blodig klimaks, og i slutten av sagaene forenes som regel de stridende, og man får vite hvordan det går med de andre personene. Bildet under viser oppbygningen til islendingesagaene.

Stilen i islendingesagaene er ofte hardkokt, nøktern og objektiv. Det er også et avslappet forhold til døden og mye underdrivelser og lite følelser involvert. Det er knapphet når det gjelder språket, og når det først blir sagt noe er det som regel noe som er avgjørende for handlingen. I islendingesagaene er også drømmetydning og skjebnetro viktig. Skjebnetro er noe man kan finne igjen i moderne litteratur, der drømmene til personer i filmer og bøker kan fungere som frampek.